HVITE ROSER TIL BLÅ MELODI av Sigve Lauvaas * Side 12-22 (Bok 22-2012)

Gogh-ill

Side 12

FJELL I BLÅTT

Himmelen slår i bakken.

Og krukken med blomster

Står frodig og venter

På himmelens vin.

Himmelen begynner ved havet,

Og strekker seg ut

Som en bue med blomster

Som danser i blått.

Himmelen bøyer seg over taket,

Og kryper på veggen

Og kysser fjellet

Som kommer til oss

Som en oldemor eller oldefar

Med øyner av gull.

Himmelen løfter barnet til sitt bryst

Og gir det melk og honning

Så blomster gror,

Og lyngen åpner sine øyner

Og ringer våren inn med kraft,

Som kommer fra en stjerne.

OKTOBER

Husker du stormen?

Kom ikke nær meg. Gå forbi

Med din stav.

Raseriet må renne i havet.

Ansikt av kalde hus

Skjuler mennesker som våker

Som fjell i landskapet

Og holder ut.

Stormen hviler, og kommer igjen

Som et farlig dyr,

Og flenger med kjeften

Og buldrer i natten,

Og skogen skriker i frykt

Som et menneskebarn i nød.

I BEGYNNELSEN

I begynnelsen fikk vi et navn,

Og ble en levende kirke,

En sol for hele verden

Med blomster og barn.

I begynnelsen var vi kjærlighet

Som lyste i verden,

Og løftet alle til et levende håp

Med vinger og dans.

Og regnet ble en kilde

Hvor alle kunne drikke seg utørste,

Og brødet var himmelens frukt

I Paradis.

I begynnelsen var ingen ensomme,

Og alle var friske.

Med visdom og lykke i alt

Som ble skapt under stjerner.

I begynnelsen var navnet en hellig kraft

Som gav liv til en verden

Med hvite roser i blått.

Nå blomstrer ditt hjerte av kjærlighet,

Og kornåkeren gir tusen foll,

Som i begynnelsen, før tidens tann

Med krig og hat.

VANDRE

Kanskje noen kjenner at tiden vandrer,

At graset er grønnere på andre siden,

At solen snur, så kulden kommer med is og snø,

Og vi må fyre igjen for å holde varmen.

Og kanskje må noen dø?

Vi vandrer mellom graver og hus.

Det er nesten ikke til å holde ut.

Kanskje vi skal flytte snart til et varmere land?

Til alle tider har noen vandret.

Det er harde bud.

LANG VEI

Veien til deg er lang

Og klimaet er blitt kaldere,

Så vi må opprette kirker

Mellom endestasjonene,

Så vi kan be om godt vær

Mellom graven og oppstandelsen.

Fremmedfrykten trenger på

Og varmen taper terreng,

Så jeg går med klump i halsen

Og leter etter deg.

Jeg roper etter kroppen din

Som fortryller verden,

Og spør om du har glemt meg,

Siden du forsvinner

I en endeløs avskjed.

SOLLYS

Sollyset er skapt av godhet

Som tørkestativ til havet

Som gikk for langt.

Sollyset er en glans av skapelsen

Som metter jorden med gulltegn

Som englene skriver.

Sollys er varmen fra livet som når ut

Til det ytterste nord

Og smelter ishavet til skyer

Som menneskene drikker som vin

I Afrika.

SKOG

Skogen er en kirke i triumf

Som roper i endeløs morgensol

Etter vinger og dansemusikk,

Før vinterstorm og snøfokk

Legger sitt nærvær over skuldrene

Til gamlemor, som bor alene i skogen.

SANGER

Jeg kaller sangene fra verdensrommet,

Og tiden tilbake, som dråper av lys

Som gir kraft til barnet som sover

Og stiger med vinden

Med vinger av palmer og kroner av skog.

Jeg kaller ungdommen tilbake,

Og ser gamle fly som en fugl mellom trærne

Til musikk fra engler og søt poesi.

Jeg kaller sangene blomstring og frukt

Av hjerter gjennom hundre år,

En fremtid som lyser i gull med barna som kommer

Og smykker verden med nye sanger

Under stjerner med drømmer og visdom

Som himmelen skaper

Av hvite roser til blå melodi.

KORN

Ord er såkorn.

Litteratur er sukker og dans,

En måte å fremstille verden

Utenfor teateret, utenfor kroppen.

Ord er fødsel, og stadier i menneskelivet

I en vakker villa, som heter jorden.

Ord er en fontene av korn

Som drysser over barnet i hast,

Som en haglskur om sommeren

Uten hjelm.

Ord er myke blader i vinden

Som kommer svimlende nær

Med kyss og klem

I et virtuelt språk som blinker

Som stjerner i natten.

Ord er livslyst og stillhet, fortelling om huden

Som blir fylt til randen av havet

Og himmelen som danser i takt

Og forteller om fremtiden

I et nytt kapittel for elskere.

SOMMER

Bringebærsaften våkner meg

Hver morgen ved havet.

Selv med en sur sommer

Har jeg noe til gode fra i fjor.

Og nye bær fylles i fryseren

Eller til ny saft med honning.

Det kan bli kaldt før solen snur,

Og jeg trenger mye sol.

VEIENE MØTES

Det var en hvit due som fløy

Gjennom sommeren, med fred til meg.

Menneskene ser etter duer som roser

På veien til fremtiden, når høsten kommer.

Da er det sent i livet, og veiene marsjerer

Til de møtes ved en endestasjon.

Her er vi nå, sier duene, med et brev

Som fylles av bilder fra i fjor.

Vi møtes igjen som barn på trikken,

Eller i rosehagen, som kvinne og mann,

For vi har funnet hverandre i kjærlighet,

Og livet skal forvandles

I navnet som skapte himmel og jord.

Veiene møtes i en ring av gull

Under tornekrattet,

Der leppene lyser av blod

Av ugjerningen.

Jeg var blind, og dronningen fløy bort.

Nå sitter jeg fattig igjen,

Ribbet til navlen, uten øyner og følelse.

Jeg er et vrak,

Til veiene møtes igjen.

ORDENE

Ordene leter etter forbipasserende,

Og spør etter lepper

Som kan løfte dem frem i lyset.

Jeg er blind for ord,

Men holder dem til mitt hjerte i mørket,

Og slipper dem frem i dagen

Som en fugl, når solen står opp.

Ordene kjenner ingen grenser.

Det er bare for oss å passe på trafikken,

Så ingen blir overkjørt

Eller drukner i bølger og krig.

SPRÅK

Om natten snakker jeg et annet språk.

Når jeg sier, det brenner,

Er det øyelokkene som går ned

Som en rullegardin, og søvnen kommer.

En åker av ord blir til små hender

Som lenker seg sammen til setninger

Som åpner seg for fremmede på veien,

Til natten roper, og de må tilbake

Til sine hemmelige hjem,

Der språket danser i taket

Og fyller rommet med poesi og sang.

HJERTE

Jeg tar imot ditt hjerte, dine hender, og øyner.

Jeg har overlevd havet på grunn av deg.

Du er min innerste tanke, mitt hemmelige språk.

Du snakker til meg fra ditt hjerte

Og treffer meg midt i livet.

Du er mitt øyrike, min hemmelige venn.

Hendene søker feste i kroppen din.

Jeg ankrer min sjel i deg, min elskede,

Min hvite svane fra Jerusalem,

Min dansende drøm.

DAME

Jeg har sommerfugler i håret

Og grankongler i brystet,

Og føler meg sprengt

Av våren som bruser i fjellet og skogen.

Jeg drikker saft av solen

Som gir meg mer enn jeg orker.

Og sangen og dansen,

Som våkner i rommet

Gir klang til min stemme.

Og håret flagrer og klaprer i vinden

Som flagget på slottet

Som kjenner på språket

At snart er det sommer.

TÅRER

Natten har telt mine tårer,

Og øynene dine stråler.

Stjernene skinner i rommet,

Og du er min engel.

Jeg står ved en grind i kvelden

Og har et hjerte i hånden.

Det verste som skjer i livet

Forstår vi når engelen reiser.

Jeg gråter, og kan ikke sove.

Natten har mange vinger,

Men jeg har mistet min engel.

Og nå er det bare tårer.

HVITE ROSER

Hvite roser flyr,

Og graven er dekket med snø.

Svalene flyr,

Men noen må dø..

Hvite roser i blått har en egen klang.

Du er min rose nå, og jeg er din sang.

PÅ EN ØY

Jeg kryper naken i land

Og finner en steinterrasse

Hvor jeg kan tørke mine trette ben.

Jeg er ingen billedhogger,

Men griper fatt i et fjell med frosne hender

Og gråter så vannet spruter.

Jeg kryper mellom nordlysflammer

Og søker etter en skatt,

Mens havet vokser og synker.

Jeg finner en gammel hytte

Og sovner til orgelmusikk.

Bølgene slår og traller, mens jeg gråter

Og glemmer at jeg er ren.

HVERANDRE

Ved bordet er to personer som taler et fremmed språk.

Og rommet blir opprørt av bølger

Som tiltrekker det annet kjønn.

Kulden ligger på taket, og lyngen er dekket med is.

Rosene dør, og graset er en saga i byen vår,

Der alle er selvopptatte.

Virkeligheten i rommet, med stjerner og månesølv,

Hilser hver mann og kvinne med fremtid og håp.

Alle trenger hverandre. Det er vår trøst.

Forvandlingen skjer i livet, når barnet kan se.

BOKSTAVER

Bokstavene faller i gulvet, og noen blir tråkket ned.

Jeg leter, og finner en tavle med navn.

Men våre kvinner og menn glemmer å lese

Om navnet som gav oss et språk

Med bokstaver til veier og høye hus.

Dette er vår fremtid: At vi kan elske hverandre

Som bokstaver.

TREET

Overalt på jorden

Er treet et fast element

Som bærer mat til livet

Og kroner seg selv.

Som menneskebarn er treet

En plattform for noe stort.

Det herdes i vinterværet

Og blomstrer i frukt.

Treet har skapelsen i seg

Og lenker til alle land.

Slekten er stor for treet

I lyset fra himmelen.

HORISONT

Horisonten henger over oss.

Men vi kan ikke ane dybden i et himmeløye.

Hvordan skal vi da kunne se skammelen til Gud?

Horisonten er belyst av stjerner

Og ligger som et speil av uendelige dimensjoner.

Og på jorden strever vi med å våkne.

Horisonten er en fremtid med hvite roser til blå melodi

Av engler som spiller på harper og synger

Menneskene hjem til Jerusalem.

ENSOM

Hvem oppsøker den ensomme

Og blir venn med en gammel mann

Som bor alene i ødemarken

Og kjenner seg kalt til å leve i bønn

For å kalle nøden hjem?

Hvem bygger hus for fienden

Og går blant hyklere

Og lever av hvitvaskede penger

Til folk som går under jorden

Når det brenner et bål?

OMKRING

Jeg kjenner nomader som flytter fjell

Og reiser til grønne sletter

Med hus på skuldrene.

Jeg kjenner omreisende som bor i seg selv,

Og har et rikt liv de vil dele med andre,

Men slipper ikke gjennom portene.

Omkring oss alle er trær med skyer og regn

Som deler ut høstens grøde,

Og skaper musikk i vinden som herjer

Og legger byer i grus.

Jeg kjenner en flamme i drømmer

Som aldri sover, men holder meg i hånden

Som et barn i vinterfjellet, og kysser min fot.

MIN MOR

Min mor var en engel i hagen

Som sang vuggesanger

Og gav oss brød og saft.

Min mor var en nattergal

I søvnløse drømmers hage,

Der englene forkynner fred.

Min mor kunne fly som en sommerfugl,

Og drikke sol og regn

Som en dronning med makt.

Min mor kunne bake og dekke bord

Til en skare av arbeidsfolk,

Og våkne som Majestet.

MÅNE

Månen pløyer i blått skarlagen,

Med stråler av sølv

Fra en gammel gruve, fa graven min.

Månen føder sølv, men solen får gull.

Det er den høyeste visdom.